Publicerad 1934   Lämna synpunkter
JÄSTINGEN jäs3tiŋen2, äv. 3s-, sbst. m. best. o. interj.
Ordformer
(djest- 1887. jest- 18651884. jäst- 1889 osv.)
Etymologi
[ordet torde snarast vara en ombildning av jestanes med anslutning till JÄSINGEN (TUSINGEN, HUNDINGEN m. fl.); (herre) jestanes (se sp. 86) åter, som utgår från JESUS (o. möjl. fått sitt t från KRISTUS), synes bero på invärkan från (kära, äv. herre) hjärtan(d)es (se HJÄRTA VI 4); jfr Hjelmqvist BiblPersN 154, 155 (1901)]
(starkt vard.) uttryck för överraskning, häpenhet, förskräckelse o. d.; lindrigare svordom l. ngt dämpat kraftuttryck.
a) med (mer l. mindre tydlig) anslutning till JESUS (jesses osv.); ofta i uttr. herre jästingen. Jolin Mjölnarfr. 88 (1865). Åh, herre jestingen, blif qvar tills i morgon, vi ska väl hitta på något sätt att roa herrn. Dens. Ber. 2: 67 (1872). Schy! tyst då; — flicka! — hviskade mannen .. — Oj jästingen, jag kom rakt inte te’ tänka på … Hedberg Gator 110 (1889); jfr b.
b) ss. (eufemistisk) förvridning av DJÄVULEN; jfr DJÄVUL B anm. 4:o. Nu ä’ grefven ”jestingen” så ömmer om andunga’ i sjön. SvSkämtl. 8: 39 (1884). Jästingen i mej om jag frågar efter er. Heidenstam Karol. 2: 66 (1898). Jästingen glömde ja inte litern! Engström 1Bok 11 (1905).

 

Spalt J 485 band 13, 1934

Webbansvarig